Viser arkivet for januar, 2014

Audition i Oslo

Hei og hå, kjære lesere!



Først og fremst vil jeg gjerne takke dere for alle de fine tilbakemeldingene jeg får på denne bloggen min! Det er kjempekjekt å lese at dere liker måten jeg skriver på og at dere digger engasjementet mitt for det jeg driver med :-) Det er veldig motiverende! TAKK! 
Dere er kule :-D



Og takk til BA som legger ut kontaktannonse på mine vegne på forsidene sine. Det varmer et enslig hjerte. Jeg selger ikke meg selv på DEN måten, altså. Bare så det er sagt.



I skrivende stund er jeg på toget fra Oslo på vei hjem til Bergen. Jeg tror jeg er i nærheten av Myrdal for øyeblikket -jeg har ligget og halvsovet og hørt på The Kelly Family en stund nå, så jeg er sannelig ikke sikker, haha. Og, JA -jeg hører på The Kelly Family. Jeg har elska dem siden min kjære kusine Janne fikk CD’en «Almost Heaven» julen 1997 og jeg hørte «I can’t help myself» for første gang. Jeg var særlig begeistret for han ene som sang den også -selveste Paddy Kelly. Han og hans lange

Paddy Kelly -gitar og langt hår. Kan man ønske mer?

løvemanke var min første store kjærlighet, nest etter Pinky i Kaptein Sabeltann. Jeg blamer faktisk Paddy for at jeg sjeldent blir tiltrukket av menn med kort hår og for at jeg begynte å gråte da eksen min skalpet seg i 2006. 



Men nok om det – jeg har vært i Oslo! For første gang siden mars! Og det var kjempekoselig! 
Jeg hadde overhodet ingen planer om å dra til Tigerstaden denne helgen, men jeg måtte plutselig kaste meg rundt på ekstremt kort varsel for å dra på audition til jobber i Dyreparken i sommer. Jeg elsker jo dyr og har alltid vært tidenes Dyreparken-nerd så en gammel drøm gikk i oppfyllelse da jeg fikk jobbe der i 2011. Da spilte jeg i en forestilling som het «Kristian And fra Herli Land» i Kjuttaviga, og der fikk jeg spille rollen som Prinsessa av Herli Land. Da måtte jeg farge håret mitt blondt og snakke sørlandsk. 
Har aldri fått så mye oppmerksomhet fra det motsatte kjønn i hele mitt liv hverken før eller siden, men det er er en helt annen historie. 



Var jeg ikke en nusselig prinsesse?

Siden jeg egentlig ikke har «råd» sånn rent tidsmessig til å være lenge borte fra «Annie» og teateret om gangen, måtte jeg ta nattoget på fredag slik at jeg ikke mistet mer prøvetid enn høyst nødvendig. Det er litt trist egentlig, for jeg bodde tross alt i Oslo i 3 år og har mange venner der, så jeg skulle gjerne vært der lenger for å hilse på flere. Får håpe jeg får tatt meg en ren kosetur snart :-) 
Men jeg fikk i det minste litt kvalitetstid med min beste venninne, Bettina! Hun bor i Tigerstaden og stilte som vanlig opp med kost og losji til meg. Hun har blitt så vant til at jeg kommer tidlig om morningen med nattoget, (jeg har tidenes flyskrekk, nemlig) at hun gjør klar både seng og frokost til meg dagen før, slik at jeg bare kan legge meg nedpå med en gang jeg kommer og få meg en liten powernap før jeg skal opp igjen. Det er sannelig ikke rart at hun er et av de få menneskene i verden jeg kan si at jeg er avhengig av. 
Bettina, du får aldri gå fra meg!!!!!!

Jeg fikk litt etterlengtet tid med Lars-Ivar, min kjekkeste kompis som har knust hjertet mitt og fått eggstokkene mine til å gråte siden vi gikk på Bårdar i 2008, også :-)

I tillegg møtte jeg ganske mange kjentsfolk på audition også -det gjør man ALLTID i dette miljøet her, det er ikke til å unngå! Og det er jaggu meg greit at vi teaterfolk er omgjengelige og lette å prate med, for jeg tror flere av oss hadde strøket med i helgen hvis ikke, haha! Siden disse sommerjobbene er ganske ettertraktet, var det vanvittig mange folk på denne auditionen og mye av dagen gikk bort i venting. Jeg var en av de heldige -jeg var ferdig etter 6 timer. Ei venninne av meg var ikke ferdig før 2200 og da hadde hun vært der siden kl12! 
Men det var vel verre for de som satt i juryen enn for oss -jeg fikk melding om at jeg måtte på callback kl0145 om natten, hahaha! Men den vekka meg ikke -jeg var våken og lå i sofaen og sang «From this moment» for full hals sammen med Bettina. 


Meg, Inger Lise, og Cecilie i garderoben vår i Stavanger Konserthus

På lørdag var det hovedsakelig danseprøve og jeg selv om jeg sitter her og kjenner at jeg er støl som en gammal kjerring, merker jeg at jeg hadde glemt hvor utrolig gøy jeg synes det er å danse. 
Altså -jeg danser jo nesten hele tiden -men ikke sånn ordentlig! Jeg har ikke hatt tid til å ta en klasse på evigheter og siden jeg egentlig ikke liker det hvis jeg ikke kjenner pedagogen eller de jeg danser med, heller blir det dårlig med det. For all del, ikke at jeg ikke liker folk og sånn altså -det har bare med meg selv å gjøre -med mindre jeg føler meg trygg på pedagogen og de andre elevene, står jeg som regel bak i et hjørne og føler meg feit og blir irritert når jeg vi må rullere så jeg må stå foran. 
Jeg hadde garantert følt det slik denne gangen også om ikke Cecilie tilfeldigvis hadde vært på samme audition. Cecile er verdens skjønneste blondine fra Stavanger, og vi jobba sammen i musikalen «Revansj!» som vi spilte i det nye konserthuset der nede i 2012. Under hele prøveperioden til «Revansj!» sto jeg konsekvent bak eller i nærheten av Cecilie under koregrafiprøvene, for da kunne jeg følge jeg med på henne og alt hun gjorde. I tillegg er Cecilie supersnill og hjelpsom, så hun tok seg alltid tid til å hjelpe amøben Lykke med de to venstrebeina. Jeg tar nemlig koreografi gruelig treigt, men når jeg først kan den, er jeg egentlig ikke så verst. Tror jeg.

Jeg må hvertfall ha klart meg relativt bra siden jeg fikk beskjed om å komme tilbake i går! Så jeg møtte nok en gang opp på min gamle skole (Bårdar Akademiet altså) og var klar for tekst, mer sang og intervju. 
Vi var en fin liten gruppe av folk som gjorde alt sammen i plenum og det var faktisk ganske kjekt. Etterpå spilte jeg «Take on me» på ukulele for juryen før jeg ble sendt videre til et VELDIG spennende intervju.

Alt man trenger for en vellykket togtur. Fastfood, chicklit, rutetid og Lord of The Rings extented edition



Jeg kan dessverre ikke skrive så mye mer om hva jeg gjorde sånn rent spesifikt på audition eller hva slags jobbtilbud jeg eventuellt får siden det ikke er offesiellt eller noe slikt, men jeg kan si så mye som at det gikk VELDIG bra og at jeg har så lyst på den ene jobben det var snakk om at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. 
Jeg får vite resultatet om ca en uke tror jeg, så kryss fingrene for meg!! 

Nå skal jeg sette meg ned og lese litt «Annie» manus før jeg ser ferdig «Atter en Konge». Jeg skal jo tross alt sitter her på toget og trøkke en god stund til.



Peace and love :-)

Hva i svarteskauen er det jeg har sagt ja til!?

For et par måneder siden fikk jeg et jobbtilbud.

“Lykke, har du lyst til å debutere som regissør og sette opp “Annie” -musikalen på Nye Fyllingsdalen Teater?"

Æææææ!Jeg freaka ut litt.
Men selv om jeg er ekstremt pysete (jeg er alltid den personen som ender opp med å holde alle sine jakker og vesker på tivoli) av natur, så er jeg samtidig glad i utfordringer. Så jeg takket selvsagt ja.

Jeg har nemlig en indre diktator som har ventet på å komme ut siden jeg var 11 år. Jeg er jo tross alt en nevrotisk perfeksjonist med tvangstanker.

Å være regissør er faktisk det nærmeste man kan komme det å være diktator, tror jeg. Man skal selvsagt samarbeide med produksjonsteamet og skuespillerne, men jeg får ha siste ord om alt, og alle skal komme til MOI for å få ting godkjent. “HÅHÅHÅ! For en drømmejobb!” tenkte jeg.
Og jeg har jo forsåvidt rett.

MEN ATTE HJÆLP DA, DERE!!!

Jurymedlem Even har alltid hatt en drøm om å spille Annie. Jeg også, forsåvidt. Og jeg er fremdeles bitter

Hele greia begynte med at jeg måtte se over 100 barn på audition. 100 kids! Det er mange kids det.

6. desember hadde vi nemlig åpen audition for rollen som “Annie” på Sartor Senter -som er så snille at de er en av hovedsponsorene til teateret vårt. (Koz og klemz på dere!!)
“Dette kommer til å gå som fot i hose”, tenkte jeg og tok det fullstendig med ro.
MEN det gjorde det da altså ikke.
Eller altså, det var jo moro da! Vi delte oss opp i 2 juryer slik at vi ikke skulle holde på i 100 år. Jeg hadde med meg mine skuespillerkollegaer Ronnie Mega Herdlever og Even Johannesen som jurymedlemmer og vi så frem til å leke IDOL-jury.

Og det kom utrolig mange talentfulle og flinke barn på audition!!!

Og der fikk vi den store utfordringen -hvordan i huleste skal vi klare å velge mellom så mange flinke!?
Selvsagt var det noen som var åpenbare den ene eller den andre veien, men guri malla altså.
For hva gjør man med de som man ikke velger videre? Det er ikke noe stas å vite at man skal overbringe et budskap man vet kommer til å såre. Det er faktisk ikke gøy i det hele tatt! Jeg liker virkelig ikke den delen av jobben.

Men vi kom oss igjennom det og valgte en fin gjeng som skulle få komme på callback uken etterpå i teateret. Jeg tvang dem til å synge med musikk og til å improvisere at en krakk var hunden deres.
Jeg er regissør. Jeg kan. Derfor. HAH!

“Hohoho, dette skal HVERTFALL gå lett” -tenkte jeg, “nå ser jeg vel med ÉN gang hvem bør velge”, dette går som hånd i hanske!"

Det gjorde det altså ikke.

Disse kidsa var nemlig så flinke at de gav meg en helsikes jobb som holdt meg våken om nettene! Hvordan skulle jeg klare å velge mellom alle disse flinke jentene!??!

Men heldigvis fikk jeg hjelp av mine to nydelige assistenter. (Han kjekke og han pene). Vi fikk etterhvert kabalen til å gå opp og valgte ut 14 jenter til å spille Annie’er og de andre barnehjemsjentene. For jeg kjører nemlig dobbelt cast på alt – det måtte bare bli sånn når det var så mange flinke :-)

MEN vi trengte jo ikke bare Annie’er og barnehjemsjenter til denne musikalen!
Neida -vi trenger et helt ensemble av folk også i alle aldre også!
Så den 20.desember (på bursdagen min, altså! Hoho.) var det duket for åpen audition for resten av folka på huset på andre som følte seg kallet.
Og det gikk også kjempebra ! Så nå har jeg en UTROLIG flott gjeng på over 40 stykker som skal medvirke….

Noen av de flinke kidsa mine

…og vi hadde første leseprøve nå på mandag denne uken. Jeg var SUPERNERVØS -herremann, det faktum at det ville komme over 40 stykker som forventet at jeg hadde kontroll på alt mulig skremte vettet av meg. For når jeg er nervøs har jeg ikke en gang kontroll over min egen blære. Heldigvis hadde jeg kledd meg i mørke bukser.

Men det viste seg etterhvert at nervene mine hadde vært helt ubegrunnet. Alle som skulle medvirke dukket opp og etter litt informasjon fra meg og scenografen vår, Bernt Olaf, leste vi oss gjennom hele stykket, pent og rolig.
Og folka var så flinke at scenene allerede begynte å utspille seg for fullt inni hodet mitt. Jeg ble mer og mer gira etterhvert som vi leste!! HURRAAAA!

Dagen etter (igår -tirsdag altså) hadde jeg kalt inn Annie, barnehjemsjentene og Miss Hannigan til prøve -jeg var sikker på at vi kom til å holde på med første scene hele prøvetiden. Men neida -disse folka var så flinke at vi fikk jobba oss helt til scene 4! Det var med andre ord en optimistisk og ekstremt happy Lykke som dro fra jobb den dagen.

I dag har vi begynt med de musikalske prøvene og det har han pene (altså Even Johannesen -Ronnie Mega Herdlevær fikk være han kjekke) ansvaret for. Og det høres allerede flott ut!

Så -alt virker i grunnen veldig lovende så langt! Og det er kjempegøy! Men jeg er utrolig spent på hvordan alt skjer videre. Den store utfordringen er logistikken over alt sammen. Det er fellesmailer, beskjeder, kostymer, fordelinger osv…….og HER kommer haken ved å være diktator -greit nok at det er jeg som får bestemme hvordan alt i forestillingen skal se ut til slutt, men alt det der er en del av jobben det også.

Så når jeg sitter her med en fellesmailliste på over 56 stykker, 16 forskjellige datoer å ta hensyn til når jeg lager prøveplan, internett som er like ustabilt som meg selv når jeg er sulten og en rolleliste som ennå ikke er ferdig -- da er det sannelig ikke rart at jeg spør:
hva i svarteskauen er det jeg har sagt ja til?!

BA laget sak om meg og de to jentene jeg har valgt som Annie i julen. Jeg er skummel og sjefete. Hoho!

….men så hører jeg “det kommer en dag imorgen, du må tro og håpe at imorgen blir det sol” strømme ut fra høytalerne mine på macen min og smiler litt for meg selv.
Når så mange flinke folk jobber mot et felles mål – så MÅ det jo gå bra!!

Jeg heier på oss og har blitt glad i hele GJENGEN! Vi har en spennende tid foran oss!

Love, kjærlighet, kjærleik, amor og libe fra Lykke.