LITTLE SHOP OF HORRORS

I slutten av april i fjor ringte en dame jeg har visst hvem er i mange år, men aldri blitt ordentlig kjent med før. Det var Irene Ahnell, eller sjølvaste MAREMINEHEKSEN, om du vil.

Og i teatersammenheng i denne byen er den damen ingen “hvem-som-helst”. Hun er nemlig damen som står bak publikumsuksesser som blant annet “Kaptein Knurr og Mareminemysteriet” som har blitt spilt i Gamle Bergen hver eneste sommer siden 2008. Jeg har vært stor fan av den forestillingen lenge og har sett den mange ganger, så da jeg så at det var madammen bak den som ringte meg, ble jeg litt paff.

Og jeg ble enda mer paff da jeg fikk et jobbtilbud! I musikalen “Little Shop Of Horrors” som skal være jubileumsforestillingen til Krabatene som blir 20 år i 2015. Og musikalutdannet som jeg er, ble jeg selvsagt veldig glad og freelancer som jeg er, så jeg selvsagt ja.

“Little Shop Of Horrors” er en musikal med musikk av Alan Menken (kanskje du har sett filmversjonen med blandt annet Steve Martin fra 1986?) som er basert på filmen med samme navn fra 1960 hvor den da relativt ukjente Jack Nicholson spilte en tannleges verste mareritt.

Filmen fra 1986 regissert av Frank Oz

Handlingen foregår i en amerikansk slum på 60 tallet (og det bærer musikken preg av). Vi befinner oss i blomsterbutikken “Muschnicks Blomster” hvor forestillingens “antihelt”, Seymour Krelbourn jobber. Han er foreldreløs, tafatt og generellt sett ganske håpløs. Og speaking of håpløst, så er han håpløst forelsket Audrey, som også jobber i butikken. Hun på sin side, dater en sadistisk tannlege som sverger til lystgass og skinnjakke.

Det går nedover med butikken og generelt sett hele nabolaget. Alle ønsker seg langt vekk og alle synes verden er kjip. Særlig Seymour. Men så rusler han ned på det lokalet markedet hvor en gammel kinesisk mann pleier å selge ham rare og eksotiske planter. Plutselig skjer det en total solformørkelse og en snodig liten plante står foran ham. Han tar den med seg til butikken, og vår historie begynner…….og det er en blodig historie. For denne planten trenger ikke gjødsel, jord, vann eller kjærlighet for å overleve. Den trenger blod. Menneskeblod.
Dette kan umulig ende godt.
Heldigvis har vi de tre navigatørene Ronette, Crystal og Chiffon til å lose oss trygt gjennom det hele.
Og det er en av dem jeg er så heldig å få lov til å spille!

Vi begynte prøvene så smått i desember, og nå er i vi i innspurten opp mot premieren, som finner sted 25. Februar på Cornerteateret på Møhlenpris, bare 7 minutter å gå fra bykjernen!

Og det er en helt utrolig herlig gjeng jeg får lov til å samarbeide med. Freelancere innenfor både scenekunst og musikk i Bergen har virkelig slått seg sammen for å lage en FANTASTISK forestilling.

Cornerteateret i Bergen – Bergens nyeste teater for freelancekunstnere over hele Vestlandet!

Bare SE denne lista over folka bak dette!

Produsent: Camilla Svingen ved Procscen. Proscen er en interesse-/ nettverksorganisasjon og kompetansesenter for scenekunstfeltet på Vestlandet, med fokus på produsentleddet. Formålet er å bedre betingelsene for fri scenekunst gjennom rådgiving, veiledning og ytelse av produsenttjenester, samt som representant for hele feltet i offentlige forum.
Med Camilla ved roret, kommer vi oss trygt i havn.

Tore Christian Sævold

Regi: Tore Christian Sævold Eller Tore Trommemann, om du vil. Er utdannet ved Statens Teaterhøyskole og er kjent fra Den Nationale Scene og de fleste andre teatre rundtomkring i landet – for tiden aktuell i “MOMO – eller kampen om tiden” på allerede nevnte DNS.)

Koreografi: Ann Terese Aasen Ann Terese er utdannet danser i London og er også filmprodusent. Hun har hatt flere store oppgaver som koreograf, og er for tiden aktuell som koreograf for operaen “Eugen Onegin” som har premiere i disse dager på Stormen Kulturhus hvor selveste Ivar Emil Tindberg har regi.

Scenografi: Even Kråkenes. Ved siden å være verdens kuleste fyr og jobben som scenetekniker ved Den Nationale Scene, har Even mekket en utrolig kul scenografi for oss å boltre oss i.

Kostyme/Rekvisitt: Allerede nevnte Irene Ahnell Den damen kan alt. Og når hun har snille Kristin Rognevær som syerske med på laget, MÅ det bare bli bra.

For ikke å SNAKKE om rollelista!

Foto: Janneche Strønen ved Fana Fotostudio

Seymour Krelbourn: Tor Halvor Halvorsen (kjent fra blant Kaptein Knurr og Den Nationale Scene)

Audrey: Irene Ahnell (initiativtaker, sjefsKRABAT og wonderwoman sånn generelt)

Muschnik: Harald Ottesen Nødtvedt (også kjent fra Den Nationale Scene og Kaptein Knurr)

Planten Audrey To: Andrè Søfteland (Musikalhelten fra “Hellemyrsfolket” på Den Nationale Scene)

Tannlege Orin: Morten Grøtnes: (Sanger, manusforfatter og forestillingens eneste østlending!)

Chiffon: Myrna Braza – Bergens Store Souldronning! Sjekk ut musikken hennes!

Ronette: Hilde Alvær Hagesæther (Tidenes kuleste dramalærer, Tubatuppe og sanger.)

Crystal: Yours truly. Og meg kjenner dere vel godt nok fra før.

Ellers i ensemblet har vi med oss de utrolig kule

Kristin Rognevær
Siv-Marit Rødland
Marius Rødland
Roy Vorland
(vinneren av Parodi Grand Prix 2014!)

I tillegg har vi Marte Synnevåg og Ceri Angharad Rimmer, som er noen utrolig flinke og kule damer. De lager selve planten(e) Audrey 2. Og det er ingen liten jobb, med tanke på hvor SVÆÆÆR denne kjøttetende greia skal bli. Ceri skal faktisk styre hele greia på scena også – og tro meg, folkens – det blir SÅÅÅÅÅ BRA!!!!

Og en så stor produksjon som dette krever selvsagt et bra band. Og vet dere hva, folkens? DET HAR VI JAGGU MEG!

Under ledelse av kapellmester Tarjei Vatne på tangenter, har vi:

Gøy på musikalske prøver!

Jan Tore Ness på trommer
Leslie Egerer på fiolin og gitar
Lars Sveinung Lid på bass
Pia-Camilla Tømmernes på saksofon
Ingrid-Victoria Sømme på trompet

Og vi har også snille Lise Renate Helle som skal hjelpe oss backstage. Min gode venn Jørn Lavoll skal styre lyd, og på sminke og hårfronten skal yours truly som selvutnevnt jålebrett gjøre så godt hun kan.

Hilde Alver Hagesæther, Lykke Kristine Moen og Myrna Braza. Alias Ronette, Crystal og Chiffon. Foto: Janneche Strønen ved Fana Fotostudio

Dette blir KJEMPESPENNENDE!! Både fordi det er kjempegøy, men også fordi vi virkelig har stukket nakken ut sånn rent økonomisk her. Vi er med andre ord avhengig av et godt billettsalg, så dersom du synes dette virker gøy og har lyst til å støtte oppunder god scenekunst produsert her i Bergen av bergensere, hadde vi blitt HOPPENDE glade om du hadde gått inn på denne linken og kjøpt deg noen gode billetter! Jeg tør faktisk garantere at du ikke vil angre.

http://www.billettservice.no/artist/little-shop-of-horrors-tickets/12844?tm_link=tm_featured_attraction_search

FORESTILLINGEN SPILLES BARE FRA 25. FEBRUAR TIL 7. MARS!!!

Seymour og Audrey i fangarmene til Audrey 2. Hvordan skal dette gå!?!! Foto: Janneche Strønen ved Fana Fotostudio

Freelancer = Kreativ Adrenalinjunkie

En av bestevenninnene mine er sykepleier. En annen er interiørdesigner. Bestekompisen min er redaktør for et magasin.
De kan masjere rett inn i banken og få lån uten å bli sett på med et “oi-klarer-du-dette-her-du-da” blikk og måtte involvere hele slekta i prosessen som “sikkerhet”.

Det kan ikke jeg. Selv om jeg har vært flink pike og spart penger.

For jeg er freelancer. Og skuespiller. Synonymt med uforutsigbar.

Hvis du lurer på hva “freelancer” betyr, kan jeg vise deg Urban Dictonary sin definisjon av ordet her:

Ja. Det sier vel det meste. Høhø.

En mann jeg kjenner sa en gang:
“Å utdanne seg til skuespiller er å utdanne seg til arbeidsledighet!”

For det å få en fast stilling som skuespiller, det er mer unntak enn regelen. Med mindre du (i tillegg til å være kjempeflink, selvsagt) har a) GRISEFLAKS, b) har jobbet på samme institusjonsteater et par år, c) har passert 33 og har fått 2,5 barn, d) er bestevenner med en teatersjef eller (min personlige favoritt) har gått på “riktig skole” er sjangsen lik null.

Derfor er det ganske mange som faller fra etter en stund. De skaffer seg nye drømmer og nye mål. Og ære være dem for det. For det ER tøft å gå rundt med hjertet utenpå skjorten til enhver tid. Det ER tøft å prøve å bryte inn i en bransje hvor mange synes du ikke er noe verdt med mindre du har ditt og datt på CV’en. Det er tøft å ikke vite hvor man får lønnen sin fra om et halvt år.
Og det er tøft å få NEI flere ganger enn du får ja.
Ei venninne av meg summerte disse følelsene veldig godt opp i en facebooksamtale en gang:

“Lykke, jeg skjønner ikke at du orker. Når dere blir avvist fra en jobb – og det blir dere jo 70% av gangene, så får dere ikke en forklaring på HVORFOR en gang – dere må liksom bare forsone dere med at de idiotene valgte en eller annen dustete kjendis eller en annen, og lage uendelige konspirasjonsteorier i hodet for å få closure. Får du ikke nok av slikt fra det motsatte kjønn? Er du en slags følesesmessig masochist?!? Du skulle brukt de gode karakterne dine til noe mer fornuftig!”
-Anonym kvinne, 27.

Ære være min kjære venninne. Hun er sannelig ikke dum -hun har noen gode poenger.
Og hun fikk meg til å tenke meg om litt.

For til tross for stor sjangse for arbeidsledighet, dårlige arbeidstider, dårligere arbeidsforhold, ikke-eksisterende helger og en svingende psyke, finnes det enkelte som velger å tørre å satse på talentet sitt likevel. Som tør å bruke den enorme kreativiteten de har fått utdelt til å skape sin egen arbeidsplass og egne muligheter når de får nei.
Slike mennesker er ekstremt modige. Og sprø. Og kanskje litt dumme.

Jeg vet det, for jeg er sånn selv. Jeg er ikke en følelsesmessig masochist. Og selv om jeg er en ekstremt stor pyse på mange andre ting, tror jeg at jeg kan slå fast at jeg er en slags “kreativ adrenalin junkie”. Jeg får “kicksa” mine de gangene jeg faktisk får et ja eller en ser en ny mulighet til å jobbe med noe jeg synes er gøy og hvor jeg får brukt de kreative sidene mine.
Og siden det hittil har funka for meg og jeg lever en slags lykkelig sigøynertilværelse, ser jeg ingen grunn til å velge en annen vei. Hvertfall ikke ennå. Til tross for all frustrasjonen man føler innimellom :-)

Og pr skrivende stund er jeg enormt takknemlig, for nå jobber jeg med en gjeng med likesinnede galninger.

KRABATENE – en av Bergens største bidragsgivere til kultur for barn, feirer nemlig 20 år i år, og det skal feires med en HEIDUNDRANDES oppsettning av skrekkmusikalkomedien “Little Shop Of Horrors” på Cornerteateret på Møhlenpris her i byen mellom de syv fjell.

Et elskende par

+ En gal tannlege.
+ En blodtørstig plante
+ Ekstremt kul musikk
= NOE DU IKKE BØR GÅ GLIPP AV!

DNS-skuespiller Tore Christian Sævold har regi, Ann-Therese Aasen har koreografi og store deler av Bergens freelancebransje innenfor scenekunst (for JA – vi finnes, folkens! Det er bare enkelte som ikke er flinke nok til å lete) med Irene Ahnell i spissen fyller de resterende rollene.
Selv skal jeg endelig få leve ut min indre afroamerikanske glontejente med ALTFOR mye attitude. Alle årene som Ricky Lake-fan skal endelig betale seg!

Vi har det vanvittig gøy på prøvene – skal skrive mer om det i neste innlegg.

Sjekk ut billettservice.no for bestilling!!

http://www.billettservice.no/artist/little-shop-of-horrors-tickets/12844?tm_link=tm_featured_attraction_search

Koz og klemz fra Lykketrollet

Hvor er du, "flink pike"-syndromet mitt!?!?

Jeg elsker å jobbe. Det er det gøyeste i verden. Særlig når man har en slik jobb som jeg har. Derfor har jeg en lei tendens til å gjerne ta på meg for mye. Men selv om jeg blir sliten av og til, er det veldig sjeldent at du hører meg si “jeg orker ikke.” Med mindre du kjenner meg like godt som Bettina eller Thomas gjør.

“Man orker det man vil!” og “sove kan du gjøre når du er dau som en spekesild!” ble baby-Lykke programert til å tenke av to meget hardarbeidende og fornuftige foreldre.

Jeg takker dere, mamma og pappa. Både for min indre flinke-pike (som høres ut som mamma) og for at dere tidlig viste meg at alle kan både kle og være glad i rosa, uavhengig av kjønn.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å offisielt takke dere, mamma og pappa. Takket være dere, får jeg dårlig samvittighet hver gang jeg klager over at jeg har sovet for lite, eller over at jeg klager og sutrer sånn generelt. Dere har lært meg hvor viktig det er med god selvdisiplin og dere har gitt meg et flink-pike-syndrom som har reddet meg mange ganger.
Ja -helt seriøst – jeg er virkelig TAKKNEMLIG for dette syndromet. Uten det hadde jeg hadde faktisk ikke kommet meg noen vei, tror jeg. Bokstavelig talt – for jeg hadde ikke tatt trafikalt grunnkurs en gang

Jeg liker at jeg liker å jobbe hardt. Jeg liker at jeg liker å se resultater. Jeg liker at jeg kan stole på at min indre flinke pike alltid ordner opp for meg til slutt og at hun nesten alltid holder orden på meg.
(Dessverre har jeg ikke helt samme holdningen hva gjelder trening og slikt – du får aldri meg med deg opp stolzekleiven. Sorry, Bernhard. Kan heller heie på deg i stedet!)

Men nå for tida tror jeg at min indre flinke pike har blitt litt slått ut.

Som jeg skrev i forrige innlegg, var min kjære snille, gode og kreative morfar veldig syk. Dessverre døde han fra oss fredag 14. november med oss i familien rundt seg. Jeg mistet min beste venn og største helt.
Vi hadde begravelse og minnestund 25. november og det ble en veldig vond men samtidig fin dag med både tårer og smil. Tusen takk for alle fine ord og omtanke fra både kjente og ukjente – det er virkelig helt enestående å se hvor mange snille folk som finnes altså :-)
Har fått noen forespørsler angående sangen jeg la ut på facebook for litt siden – jeg kan legge den ut her også – den ligger på soundclouden min som dere kan finne HER .

For til jul i fjor, tok jeg to dikt fra morfar sin bok “BLÅKLOKKEKLANG” og i samarbeid med produsent og musiker Jørn Lavoll satte jeg musikk til dem. Alle i familien fikk hver sin cd med disse til jul. Særlig sangen “Om berre” (som var den jeg la ut på facebooken min) kom til å bety mye for morfar og oss i familien. Så den sang jeg begravelsen og det er det vanskeligste og tøffeste jeg har gjort i hele mitt liv.

Verdens fineste morfar og meg ler av vår egen dumme vits på 17.mi tidligere i år

Jeg var forberedt på at jeg skulle miste morfar. Jeg var klar over at det å miste ham kom til å bli det tyngste jeg hittil hadde opplevd i livet. Jeg var forberedt på at jeg kom til å ha vondt i hjertet lenge fremover.
Men jeg var ikke forberdt på at jeg skulle føle meg så fullstendig utslitt at ikke en gang min indre “flinke pike” kunne piske meg i gang.
Ikke misforstå – jeg skal ikke sutre. Jeg klarer meg veldig bra. Jeg har det fint!
Jeg tok perm fra alt av jobb og skole den siste tiden for å være hos morfar og nå har hverdagen begynt igjen, og det er jo en bra ting. Jeg er faktisk ferdig med alt av julegaver. Og alt jeg skal gjøre av møter, spillejobber, leseprøver, castinger og slikt, går helt greit. Der har jeg faktisk hatt uventet mye moro i det siste – er jeg RIKTIG heldig får jeg kaaaaanskje noen veldig morsomme nyheter å dele med verden snart – kryss fingrene!

Men problemet er at jeg ikke klarer å sette meg ned og lese og skrive det jeg skal!!! To av mine favoritting i hele verden! Og jeg får det ikke til! (Derav dårlig blogging de siste mnd). Hver gang jeg skal sette meg ned og skrible ned noe i prinsessemanuset eller her på bloggen, mister jeg konsentrasjonen etter max 5 minutter og må se noe på Netflix eller gå ut med hundene istedet for å distrahere tankene mine.
Og det er fryktelig irriterende, for jeg har ting som må gjøres og folk som er avhengige av at jeg gjør det jeg skal innen gitte frister. Hvor er “flink-pike”-syndromet når jeg trenger det!?!? Det har alltid hjulpet meg ut av ting tidligere!!

Hvis noen av dere finner det, kan dere gi meg en lyd? Jeg trenger min indre flinke pike til å skrive ferdig et manus for meg.

Du trenger ikke være så tøff hele tiden, vesla

Her forleden møtte jeg en fyr som var veldig hyggelig, helt til han fikk høre at jeg er skuespiller. Da slo han seg litt vrang. Han mente nemlig bestemt at man aldri kan stole på sånne som oss, for siden vårt håndverk er manipulering av følelser, kan man aldri vite når vi er ekte og når vi spiller. “Dere kan jo gråte på kommando, for faen!” var et av hovedargumentene hans. Jeg kjente at jeg hisset meg opp, så jeg gjorde mitt beste for å sette ham på plass. Noe jeg tror jeg klarte, for han så surt på meg og snakka ikke til meg resten av kvelden. For en gjøk.

Men han gav meg noe å tenke på.
For jeg har et ganske ambivalent forhold til dette her med grining

På den ene siden er jeg übersentimental og blir rørt superlett. Jeg gråter når jeg ser “The Holiday” og Cameron Diaz styrter ut av bilen og løper som en gærning (I HØYHÆLA SKO!!) for å kaste seg i armene på en gråtende Jude Law. Jeg gråter når jeg ser de flinke kidsa mine på teateret og jeg gråter når jeg ser dyktige kollegaer på scenen. Jeg ler så tårene triller når noen sier “RIGMOR OG RIGFAR” i rett øyeblikk. Jeg gråter når jeg ser reklamene til Plan Norge og jeg gråter når jeg ser babyelefanter som blir båret i snabelen av sin mor på Animal Planet.
Sentimentale, rørte, stolte og glade tårer sitter veldig løst hos meg. Og det synes jeg egentlig er en fin ting.

Men så er det den andre typen gråt. “Jeg-har-slått-meg-det-gjør-dritvondt-men-jeg-later-som-om-det-går-bra-for-jeg-blir-så-pinlig-berørt-av-at-alle-ser-på-meg”-gråten. Og “jeg-har-vondt-i-hjertet”-gråten. Eller “jeg-er-så-sliten-at-jeg-ikke-vet-hva-jeg-skal-gjøre”-gråten. Disse tre gråte-variasjonene er et slags tabu hos mange, og også hos meg. For jeg er redd for de tre gråtene.

Litt fjortis-emo å bruke dette bildet, men jeg synes på en måte det var beskrivende likevel, høhø

Som mange andre, så hater jeg å gråte foran folk. Det er faktisk noe av det verste jeg vet. For det første er jeg en skikkelig ugly-cry’er. Tårer, snørr og røde øyner/tryne i kombinasjon med ukontrollerbare hikst i skjønn forening. For det andre, så får de tre variasjonene av gråt meg til å føle meg svak, udugelig og dum. Så derfor gråter jeg “ordentlig” ganske sjeldent. Men når jeg først begynner, kan jeg holde på en stund. For da kommer alt kjipt som har skjedd de siste månedene over meg med all sin kraft og selv om jeg bruker alt jeg har av fornuft og skuespillertalent, så har jeg ikke sjangs til å stoppe det når det først går i gang. Akkurat som elvene på vestlandet den siste tiden, så flommer det over innimellom. Det blir for mye vann for demningene, rett og slett.

Og i den siste tiden har jeg kjent at det er antydninger til sprekker i mine demninger. Jeg har snart eksamen og innlevering av oppgaver på studiet. Jeg skal snart spille hovedrollen i en kortfilm. Jeg begynner snart på prøver på en ny produksjon. Jeg skal opptre i Grieghallen i Parodi Grand Prix 15.november. Jeg har sending i radioen. Jeg har kurs jeg skal gå på. Jeg har et manus som skal ferdigstilles. Jeg har en hjemmeside som skal ferdigstilles. Jeg har venner som skal henges med og som trenger meg. Jeg har mailer som skal svares på. Jeg har hunder som skal luftes. Og jeg har en blogg som skal skrives. (Som jeg ikke har vært særlig flink til i det siste….)

Alt dette her er egentlig ganske så trivielle ting jeg vanligvis takler veldig bra. Jeg liker jo å ha det travelt og at det er mye som skjer. Jeg er tross alt turbosmurf. Jeg er heldig som får være med på så mye moro som jeg gjør!!
Men alt blir vanskelig når en av de viktigste personene i livet ditt er syk og svak. Også det å være tøff i trynet. Noe jeg liker å tro at jeg vanligvis er god på.

Men så var det en dag for 2 uker siden hvor jeg tok toget fra Voss til Bergen. (Jeg pendler ganske mye mellom de to stedene nå for tiden). Jeg satt og passet mine egne saker, og som den typiske nordmannen jeg er, sukker jeg alltid oppgitt inni meg når det blir så fullt i vognen at jeg må ha en annen person ved siden av meg. Særlig når denne personen plutselig skal snakke med meg. For slikt driver vi jo ikke med her i Norge, vanligvis. Snakker du med fremmede på bussen, er du dust. Eller voldtekstmann. Velkommen til landet av nisser og troll, dere!
Men denne damen her var ingen av delene. Hun var faktisk veldig hyggelig. Hun minnet meg om en litt yngre versjon av bestemor, bare med østlandskdialekt i stedet for bergensk med tysk tonefall her og der. Vi satt og pratet litt av og på om helt vanlige ting, og da vi var trygt fremme i Bergen og skulle gå av toget, tok hun meg i armen så meg dypt inn i øynene og sa “du trenger ikke være så tøff hele tiden, vesla”. Hvorfor hun sa akkurat det til meg skjønte jeg ikke, for jeg hadde jo ikke snakket om noe annet enn jobben min og at Siv Jensen ikke har peiling på hva hun driver med. Men jeg smilte, nikket og så skiltes vi.
Senere samme dagen fikk jeg melding av en god gammel venninne det dessverre er altfor lenge siden jeg har sett. Og hun skrev noe så enkelt som “Flink er du, men du er menneske og kan ikke være superLykke 24/7” da jeg nok en gang måtte avlyse en av avtalene våre.
Da løsnet en av steinene i demningen min og jeg måtte grine litt alene i bilen på parkeringsplassen. For jeg er visst ikke en så god skuespiller som jeg trodde og følelsene mine er så ekte som det går an å få dem. Og selv om griningen ikke var godt for noe sånn rent praktisk, tror jeg at det var godt for meg. For jeg følte meg litt lettere etterpå. Man gjør gjerne det når man konfronterer noe man er redd for.

“Tårer er ikke tegn på svakhet, men på styrke. De formulerer seg bedre enn ti tusen tunger.
- Washington Irving.

Jeg liker ikke sutring og jeg har ikke ment å sutre nå. Som skrevet så er jeg kjempeheldig som har et så fint og rikt liv som jeg har. Og jeg er takknemlig for det, det er jeg virkelig.
Men akkurat nå skulle jeg gjerne byttet alt jeg har mot et løfte om at morfaren min blir bedre

"Når andre damer sier prate-prat, sitter du og bare ser søt ut"

Hentet fra sangen E-ore med Ravi og DJ-Løv

Jepp. Det er flaut å ha denne formen for tourettes

Dere som kjenner meg, vet at jeg har en ganske rar hukommelse. Jeg lærer sanger, filmer, teaterstykker, replikker etc utenat ekstremt fort. De lagrer seg i et eget arkiv i hjernen min, og takket være dette arkivet har jeg utviklet en helt egen form for tourettes. En såkalt replikk/sang-tourettes.

La meg forklare dette nærmere: Hver gang underbevisstheten min (la oss kalle henne Lady Lovelylocks) holder på å formulere en setning, og den merker at “oi, dette kan vi si slik som den replikken i den filmen eller i det teaterstykket! Eller vi kan synge det som den derre sangen du vet!” -koser den seg glugg i hjel og smeller replikken/sangen ut av kjeften min før jeg rekker å tenke meg om.

“Kan ikke du ta en av de reglene dine for oss, Pirion – du er jo så flink med sånne regler! AKKA, BAKKA BONKA RAKKA. Så vet vi det!”

Lady Lovelylocks har fått meg opp i mange pinlige og morsomme situasjoner oppigjennom, for å si det sånn.
Senest på mandag fikk jeg og en veldig hyggelig kar jeg dessverre ikke får se igjen før desember (buhu) fullstendig lættis. For han tok faktisk referansen, da tourettesen min slo til og jeg svarte “SÅ VET VI DET” i et helt spesiellt tonefall. For jeg kan nemlig "Rødhette"sketsjen til Raske Menn utenat. Og det kunne tydeligvis han også. Han fikk en del plusspoeng i boka der, for å si det sånn!

Jeg synes oppriktig synd på engelskspråklige som må være rundt meg over tid, for absolutt ALT som kommer ut av munnen deres minner meg ALLTID om en eller annen sang. Så da må jeg virkelig anstrenge meg for ikke å bryte ut i sang konstant. Slikt er ganske utfordrende for en som har 3 års utdannelse innenfor musikkteater!!!

Og det er nettopp pga denne replikk/sangtourettes’en min at jeg linker dette (som vanlig) altfor forsinkede blogginnlegget opp mot Ravi sin gamle schlager “E-ore” fra 2004. For setningen "når andre damer sier “prate prat”, så sitter du og bare ser søt ut" har hengt seg fast i dette allerede nevnte arkivet mitt.
“E-ore” er en ganske søt og ærlig kjærlighetserklæring som Ravi sikkert synger til kona si. Og vi blir godt kjent med henne gjennom denne låta. Vi lærer f.eks at hun ofte har oppsatt hår og at hun er en søt og stille jente som er ganske forskjellig fra eksen hans, som sang i operaen og er mye mer frempå og sikkert tøffere i trynet.

Det er ingen tvil om hvem av disse to jentene jeg kan identifisere meg med.
Selv om jeg av og til blir så ukomfortabel i sosiale settinger at jeg enten gjemmer meg på toalettet eller drar hjem, så er ELSKER jeg å prate.
Jeg er sjeldent dama som bare sitter der og ser søt ut mens andre prater. Jeg prater, ler, tøyser og byr på meg selv, på både godt og vondt. Jeg liker å tro at jeg lytter også.

Og jeg synes ikke det er en dum ting! Hvorfor er “skravlebøtte” et negativt ladet ord? TENK så utrolig mye pinlig stillhet det hadde vært i verden hvis ikke tullinger som meg tok ansvar?!

Mitt engasjement for prat og prating har gitt mange spennende muligheter – i hele sommer har jeg jo stått og pratet om tigre, løver og geparder til tusenvis av folk i Dyreparken i Kristiansand hver dag, f.eks!

Og nå har det jaggu meg ført meg inn i Radioen også – nærmere bestemt til Studentradioen i Bergen .

Kollegaene mine Marius, Erlend, Nora har enhjørnings-Lykke på fanget. Vi har det koselig sammen, altså!

Der har jeg vært med som gjest et par ganger i forbindelse med jobb og jeg har hatt det veldig moro hver gang. Så da jeg ble student med kvartlivskrise i tillegg til freelanceskådis/musiker/manusforfatter, bestemte jeg meg for å joine denne herlige gjengen. Både for å skaffe meg litt mer relevant medieerfaring (det er jo aldri dumt i mitt yrke – jeg hadde ikke takket NEI til en jobb i P5 liksom, høhø) og for å møte nye koselige folk jeg ikke ville møtt til vanlig. Studentradioen har mange ulike programmer og ikke minst podcaster (som f.eks TIDIG med stand up komikerne Thomas Anthun Nielsen og Christoffer Schelderup) og jeg har blitt CO-host/sidekick i Studentmorgen hver fredag fra 07.00 – 10.00.
Og det er virkelig kjempegøy!

Vi tøyser og fjaser oss direkte på luften i 3 timer med både gjester, nyheter, leker og latter og jeg har allerede lært masse.

Regissør Christoffer Møgster og meg i rollene som forsømt cougar og bussjåfør i “Null Null Stress”.

Jeg har vært med på 3 sendinger hittil og har ingen planer om å gi meg med det første, hoho. Neste fredag skal vi faktisk ha besøk av de kule kisene KløverKnekt og SkarreR – de har nemlig premiere på den nye videoen sin “Null Null Stress” den dagen (3.oktober, altså) og den har jeg faktisk MEDVIRKET i, så da blir det jo litt ekstra stas for meg, høhøh!

Og sånn aporopos film og sånn – GJETT hva jeg skal imorgen da, dere! JO, da skal jeg og produsenten min Camilla fra Puzzlefilm på et meeeeget spennende møte og på en forhåpentligvis artig fest i forbindelse med Bergen Internasjonale Filmfestival. (Eller BIFF, om du vil). For nå har nemlig “Mentale Prinsesser” fått CO-produsent her i Bergen, så disse rare tankene og idéene jeg har hatt i hodet så lenge, ser faktisk ut til å havne on the silverscreen for real om ikke så veeeeldig lenge! Det er helt SINNSYKT kult å tenke på!! IIIIIIIIIK :-D

Karoline Stemre som Sjasmine, Bergitte Ellingsen Ohm som Belle, Bettina Onarheim som Snehvit, Heidi Lambach som Tornerose og undertegnede som Ariel

Foto: Studio1Fotografene

I neste uke drar jeg til Oslo for å skrive ferdig manuset sammen med Westerdalsstudent og NRK-Hallomann Andreas Preus Efskin (min kjære gamle venn fra Bårdar) – det gleder jeg meg ekstremt til!
Skal holde dere oppdatert på alt som skjer, hihi!

I mellomtiden får dere oppføre dere pent og høre på Studentmorgen. Og ta med dere disse ordene fra en klok mann:

“For millions of years, mankind lived just like the animals. Then something happened which unleashed the power of our imagination. We learned to talk and we learned to listen. Speech has allowed the communication of ideas, enabling human beings to work together to build the impossible. Mankind’s greatest achievements have come about by talking, and its greatest failures by not talking. It doesn’t have to be like this. Our greatest hopes could become reality in the future. With the technology at our disposal, the possibilities are unbounded. All we need to do is make sure we keep talking.”
― Stephen Hawking

Koz og klemz fra meg og de Mentale Prinsessene mine…

Jeg ble intervjua!

Noe av det gøye med å være Ø-kjendis i Bergen, er at jeg får være med på festlige intervjuer av og til. Og nei – jeg blir aldri lei av ordspill med navnet mitt ;-)

Denne gangen ble jeg intervjua av skjønne Martine Onstad for Utetrend . Vi tok oss en tur på Pastasentralen og prata om løst og fast.

Les det i sin helhet HER

PS. Hør på Studentradioen fredag morgen! Kanskje dere hører en kjent stemme?

Bedre sent enn aldri!

Jeg pleier ofte å si at jeg er en stor selvmotsigelse på en del områder.
Og et av dem er min mentale alder.

På mange måter er jeg det man kan kalle en gammel sjel. Mange kaller meg gamlisungdom. Nostalgiker. Ei gammal snerpe. Piken med jerntrusene.
“Lykke! Du er født på feil tid!”

På den andre siden, så er jeg det mest barnslige vesnet du kjenner.
Jeg kan også være ekstremt fjortis.
Jeg elsker “Twilight”, skal lage film og eventyrprinsesser, og jeg tar ikke en krone for å gå på fest i unicornonepiece.

Blir ikke fest uten unicornonepiece! Eventuellt nach, om du vil..

Med andre ord – mentalt sett, er jeg 5, 12, 43 og 80 år.
Jeg har aldri vært noe i midten.

FØR NÅ.

For nå, dere. NÅ har Moen endelig blitt student! Med alt som hører med.

Ikke misforstå; jeg har vært student før. Jeg gikk da tross alt på Bårdar Akademiet og bodde på Blindern Studenterhjem i 3 år før jeg fikk jobb på Den Nationale Scene.
Og selv om jeg elsket hvert sekund av det, så var ikke det en “normal” og typisk studenttilværelse.
På Bårdar var skoledagen fra 0845 – 1700 (ofte MYE lenger) mer eller mindre hver dag og alle som har kjenskap til teatervirksomhet, vet veldig godt at man fort blir fanget i en boble når man lever i et slikt miljø. Og det ble ikke bedre av gode gamle BS heller – et studenthjem for ca 210 studenter som bor oppå hverandre, får mat tre ganger om dagen og hvor alle kjenner alle. Miljøet var fantastisk og altoppslukende. Det eneste jeg lærte om Oslo som by, er hvor alle teatrene ligger.
For som jeg pleier å si – jeg har ikke bodd i Oslo, jeg har bodd på Blindern.
Og da jeg bodde der, var det som regel min indre 12åring og indre 80åring som fikk springe ut. Jeg la meg som regel tidlig og fant på skuffende lite typiske “ung student”-sprell.

“Men hvorfor i all verden har du blitt student, du som har hatt en velfungerende teaterkarierre i over 4 år nå?” lurer sikkert du på nå. Vel – det har seg slik at jeg fant ut at jeg hadde noen rolige måneder med litt lite jobb foran meg. (Borsett fra sånn ca 4 seriøse prosjekter som skal realiseres både innenfor scene, musikk og film)
Så da fant jeg ut at jeg skulle begynne på “voksen”-planen min først som sist. Jeg har jo ikke noe liv og døgnet mitt har 36 timer.

Jeg har jo jobbet ganske mye med barn og unge i det siste (på Nye Fyllingsdalen Teater – i “Annie”, f.eks) og det har jeg STOR sans for. Faktisk så stor sans at jeg har lyst til å gjøre mye mer av det. . Og da hadde det jo vært fint om jeg hadde hatt litt mere peiling på hva jeg egentlig gjør. Sånn rent pedagogisk. Og det kan jo være lurt på sikt, i tilfelle jeg vil ha en litt mer stabil jobb og inntekt en periode; VIPS – jeg kan være lærer. Eller jeg kan lage min egen teaterskole. Eller jobbe mer i Fyllingsdalen – mulighetene blir flere og det er jo aldri en dum ting.
Så jeg tredde inn i rollen som Frøken Detektiv, og undersøkte litt mulighetene rundt et pedagogikkstudie. Og da fant jeg noe som var midt i blinken for meg – nemlig årsstudiet i pedagogikk ved NLA-Høyskolen i Sandviken. Så jeg søkte og kom inn.

Klar for førsteskoledag! I hipsterfjellanaorakk og nyinnkjøpt DRITKUL sekk.

Så tirsdag 19.august var en spennende dag for Lykkeliten. 1 skoledag!
Jeg har jo skrevet tidligere at hver ny teaterjobb føles som første skoledag all over again, så det var egentlig ikke så skummelt som jeg hadde fryktet. Kanskje fordi jeg er ikke er 18 år fysisk og 12 år mentalt lenger. For det er jeg nemlig ikke, og det merker jeg. Og det er både kult og litt kleint.
Kult fordi jeg ikke redd for å snakke i timene lenger. Hvem bryr seg om de andre synes jeg er irriterende eller teit? Jeg er blitt gammel og vis og med alderen lærer man seg å gi litt mer faen, høhø. Kleint fordi jeg NÅ har begynt på det som flere av mine jevnaldrene allerede er ferdig med. Jeg føler meg litt “som hun gamle” blandt mine medstudenter når de sier hvor gamle de er – tror gjennomsnittsalderen er ca 22 år eller noe. Herlighet, disse ungene vet ingenting om livet – de kommer sikkert til å synes jeg er helt tragisk som har en slags midtlivskrise NÅ og tenke “guuuuud, hun gamle der – burde ikke hun vært gift å hatt BARN nå?”

Men sånn er det heldigvis ikke -de er jo ikke SÅ himla mye yngre enn meg egentlig, og de jeg har blitt kjent med på studiet, er helt utrolig koselige og vi har det faktisk ganske gøy sammen! Og da jeg på forrige torsdag løp nedover Torgallmenningen iført Supergirlkostyme mens mange av mine tidligere kollegaer både sto på og rundt scena og så på gratisforestillingen “Peer Gynt”, måtte jeg le – herlighet, det er godt å kunne være litt barnslig og uansvarlig igjen! For jeg tror faktisk at jeg har savnet å være det i livet mitt – helt siden jeg begynte på bårdar som 18åring, har alt gått slag i slag for meg og jeg har vært i et miljø preget av ekstreme forventninger, mye press og mye urettferdighet. Jeg har fått gjøre VANVITTIG mye gøy, men alt har gått fryktelig fort, og jeg har ofte prioritert skole og jobb foran ganske mye annet.
Det har gitt meg et litt fortjent stempel som “kjedelig” noen ganger.

Gruppe 10 på Fadderuke arrangement sammen med kjekkaser fra Sjøkrigsskolen – temaet var SUPERHELT, hvis noen lurte. Jeg står til høyre og vinker snasent til kamera.

Ikke at det er noe galt i det, men jeg har ofte vært litt misunnelig på jevnaldrende venner som har hatt en litt mer “bekymringsløs” tilværelse enn meg sånn sett. Ikke at det ikke er stress med hjemmeeksamen og oppgaveskriving, men forelesning kl11, hjemmeeksamen og kollokvie – det virket ikke akkurat superksummelt!
Og dette her med studentrabatt, studentarrengementer, studentaktiviteter, studentutesteder; alt dette her har vært fremmed for meg, til og med i min egen by!
For det er så mye om Bergen jeg ikke vet og så mange ting jeg ikke har gjort, fordi jeg aldri har vært “ung” her, på en måte. Jeg dro herfra som 18-åring og da jeg kom tilbake, jobbet jeg rumpa av meg i 2 år og hadde kjæreste på den andre siden av landet…… og etter det, har jeg jo ikke vært her konstant heller, siden jeg har fått jobbe så mange andre steder også. Sigøynertilværelsen er ikke ukjent for meg, hverken på scena (Katitzi) eller privat, hehe. Jeg kan faktisk mer om uteliv i Stavanger og Kristiansand enn hjemme i Bergen!

Så nå er jeg altså endelig i gang med stundenttilværelsen. Og som man sier; det er bedre sent enn aldri! Og i tilegg til det sosiale og denne morsomme forandringen i livet mitt, så synes faktisk til og med at studiet er interessant! Jeg må egentlig flire litt – én uke tilbake på skolebenken og jeg er allerede tilbake i min gamle rolle som klassens nerd og “the teacher’s pet”, hahaha!

Nå er planen min å nyte tiden som fulltidsstudent til det fulle.
Jeg må bare skrive ferdig et par manuser og lage litt musikk i tillegg.
Og i desember begynner jeg i ny fulltidsjobb også, så hvordan jeg skal kombinere studiet med det, er jeg sannelig ikke sikker på – det er fremtidige Lykkes problem.

Nå skal jeg bare kose meg og fokusere på å ha det moro og være litt barnslig uansvarlig. Uten å stryke på eksamen, selvsagt. Det skjer jo ikke.
Én gang nerd, alltid nerd.

PS. Hvis noen vet om en leilighet eller hybel i sentrum er det bare å hyle ut ;-)

Koz og klemz fra Lykketrollet

Bobler som sprekker

For noen dager siden våknet jeg og kjente en umiddelbar forandring i luften. Den var litt skarpere, kaldere og bar på en slags blanding av forventning og avskjed på en og samme gang.

Det var 1. august.
August. Måneden som markerer en veldig tydelig slutt og en veldig tydelig start.
Slutten på sommeren og starten på høsten.

Og for meg betyr det at Dyrepark-boblen snart sprekker. Og det liker jeg ikke.

Jeg har alltid likt å leve i en boble. Glemme ting utenfor en stund og bare fokusere på det som skjer her og nå. Jeg gjør det ganske ofte i større eller mindre grad, og disse ulike boblene mine kan vare i alt fra flere år til en halvtime. Enten jeg forsvinner inn i meg selv, jobben min, relasjoner, musikk, en lang biltur eller en film på gode gamle Netflix.
Noen ganger er det nemlig ekstremt godt å forsvinne litt fra seg selv og sitt eget hode. Som skuespiller får man anledning til å gjøre det ganske ofte. Og det er faktisk noe av det jeg liker best med jobben min. Det at vi må glemme oss selv og være noen andre enn liten stund.
Vi er ikke alle supereksibisjonister selv om vi driver med teater, altså ;-)

Men i forbindelse med denne jobben her, så fikk jeg forsvinne litt sånn rent fysisk også.
For siden Dyreparken tross alt er i Kristiansand, har jeg mer eller mindre bodd her siden midten av mai. Og det har vært så moro atte hjælp – det har sikkert de fleste som følger meg på en eller annen form for sosialt medium fått med seg, hihi.

Ikke misforstå meg kjære Bergensere – jeg elsker Bergen over alt på jord og det er ingen tvil om at det er der jeg skal bo til jeg blir så gammel at jeg skrumper inn til en kjerring på størrelse med en liten eske med fyrstikker.
Men av og til, bare aaaav og til, så er det ekstremt godt å komme seg litt bort innimellom. Særlig for en som tenker og overanalyserer så mye som meg.
Det å få komme til et nytt sted, møte nye mennesker og få nye kollegaer – i det hele tatt det å få lov til å finne seg selv litt på nytt; herlighet, så godt det gjør.

For selv om Bergen er full folk jeg er vanvittig glad i og masse gode og gamle minner, så er også Bergen full av gamle vaner, steder jeg har vært, ting jeg har gjort, sosiale landminer, folk jeg kjenner, folk jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til, og ikke minst det såkalte “BURDE”-presset som konstant henger over meg. Ting jeg burde gjøre, ting jeg burde si, folk jeg burde kjenne etc. Dårlig samvittighet.no.
“Burde”-presset minner meg på alt dette og får meg til å sammenligne meg selv med alt og alle andre rundt meg, og det får meg til å føle meg helt lost innimellom. Særlig når jeg har kvartlivskrise. Jeg har min egen bil og jeg var ferdig med 3 års høyere utdannelse i en alder av 21. Det er de eneste voksenpoengene jeg har.

Men her i Kristiansand har det vært veldig lite burde-press og jeg tror det er derfor jeg har hatt det så bra den siste tiden.
Det har liksom ikke vært så mye annet å gjøre enn å gjøre jobben min og være sosial med kollegaer og venner som har kommet på besøk; og alle har på en måte vært likestilte og like “kule.” Det har ikke vært noe eller noen andre å sammenligne seg selv med og det har vært helt utrolig befriende. Selv om jeg har jobba i hele sommer og kun hatt fri to dager etter hverandre av og til, så har dette vært den beste sommerferien jeg kunne fått.
I tillegg så har jeg hatt et utrolig takknemlig publikum, både som dyrevert/dyrepasserassistent (høøøøhøø) og heksa Miriam/Viltre Vera i Kaptein Sabeltanns Verden og det har også vært veldig befriende og fint.

Nå er det ikke mange dagene igjen og jeg skal avslutte tidenes sommer med stil. Bergen, jeg gleder meg til å se deg igjen, men du kan godt få vente litt til.

Koz og klemz fra Lykketrollet.

Teatermennesker

“We’re actors — we’re the opposite of people!”
― Tom Stoppard, kjent britisk dramatiker

Svarer du “Jeg er kunstner” når folk spør deg det klassiske spørsmålet “hva driver duuuuu med daaaaah?” er min erfaring at folk automatisk tror at du må være litt sprø.
Og det er vel egentlig ikke så rart.
Kunstnere har alltid vært litt på siden av samfunnet – jeg er sikker på at huleboeren som malte flest hellerisninger på steinene var en skikkelig outsider som var mer opptatt av å se på månen enn å drepe mammut.

Den klassiske kunsterklisjéen er at vi skal være litt ville og gale og drikke rødvin hele tiden mens vi har på oss alpeluer og kutter av oss ørene.
Akkurat sistnevnte var kanskje litt overdrevet.
Det med ørekuttingen, altså.

Neida. Håhå. Høhø.

Men tilbake til poenget.
Kunstnere. Teatermennesker. Det finnes mange ulike typer av oss, men uansett hvordan vi vrir og vender på det, så er vi faktisk noe for oss sjøl.

Helt vanlig dag hjemme hos familien Moen. Jeg leker Prinsessen i “Kvitebjørn Kong Valemon” og morfar må være Kvitebjørnen

La meg bruke meg selv om eksempel:
Fra jeg gikk i syvende klasse på barneskolen, var jeg “hun crazy teaterjenten”. Jeg var den eneste på skolene og i klassene mine som aktivt drev med noe så rart som teater, og det var noe alle visste, både medelever og lærere. Ikke fordi jeg på død og liv skulle vise det frem hele tiden (mulig mine gamle klassekamerater mener noe annet, høhøhø) men ved siden av det åpenbare faktum at de av og til så meg på scena eller i avisen, så kan hele min natur virke ganske “teatralsk” innimellom. Jeg ler høyt, synger i tide og utide, prater masse forskjellige dialekter, tøyser og tuller og har et over gjennomsnittlig høyt energinivå. Og sånn har jeg vært siden jeg var liten og folk som kjenner meg godt er ganske vant til det.
(På den andre siden er dette ekstremt selvmotsigende siden det finnes ganske mange folk der ute som nesten aldri har hørt meg si et ord. Til dem kan jeg bare si; jeg syntes dere er superskumle og jeg klarer ikke slappe av rundt dere. Så vet dere det!)

Så på mange måter har jeg vel alltid skilt meg litt ut. Men det var først da jeg var rundt 11 år at jeg fant mine “likesinnede” for første gang. Dette var på Nye Fyllingsdalen Teater rundt år 2000. Og det var en helt ny verden for meg. For der var det lov å tøyse og tulle HELE tiden – det var nærmest forventet, og ingen lo av meg dersom jeg sa noe feil eller begynte å synge sånn helt uten videre. Jeg storkoste meg fra dag én.
Og da jeg kom inn på Bårdar Akademiets musikkteaterlinje; i Oslo hvor jeg gikk fra 2006 – 2009, kom jeg hjem. Der fikk jeg spille teater, synge og danse hele dagen sammen med jevnaldrende som ville AKKURAT det samme som meg – nemlig å leve av å være kunstner. Det var utrolig lærerikt og inspirerende.
Ikke et vondt ord om mine andre venner som drev/driver med andre ting enn meg – flere av mine beste venner fra studietiden i Oslo studerte faktisk til å bli advokater, leger, økonomer og journalister, og flere av dem var enda mer tussete en selv de mest crazy teatervennene mine, men det kunne faktisk bli for mye selv for dem da jeg tok dem med på Bårdarfest.

For det er først når jeg tar med meg de få folka i livet mitt som IKKE driver med sang, dans, teater eller noe annet kunsterisk at jeg klarer å se hvordan vi teaterfolk kan virke utenifra. Med våre store fakter, høylytte snakk, overdreven konstant kroppskontakt og flerstemt sang kan det virke som om vi kommer fra en annen planet innimellom.
Det er ikke for ingenting at en kamerat en gang sa “Jah, NÅ har Lykke kommet hjem til moderskipet” da han var med meg på teaterfest en gang.

Et ekstremt godt eksempel på at teaterfolk er noe for seg sjøl, er egentlig situasjonen jeg befinner meg i akkurat nå i skrivende stund.

Som noen av dere sikkert har fått med dere, så jobber jeg nå i Dyreparken i Kristiansand, både på dyre og underholdningsavdelingen. Jeg har jobba her siden 19. Mai, men jeg har bodd her siden 13. Juni. Siden jeg ikke bor fast her in K-town, ordna parken leilighet til meg som jeg skulle dele med 2 andre. Det ble jeg selvsagt glad for siden jeg da vil spare masse penger, men jeg fikk litt panikken også. For jeg er utgangspunktet ikke så veldig glad i å bo i kollektiv. Ikke fordi jeg ikke liker folk, men fordi jeg er altfor høflig til det. Jeg klarer rett og slett ikke å slappe av, for jeg er så redd for å virke irriterende på de andre. Jeg får f.eks helt noia av å trekke i snora etter kl23 i tilfelle jeg vekker de andre og det eneste jeg gjør på badet er å dusje og gå på toalettet før jeg styrter inn på rommet mitt igjen og gjennomgår min daglige eksteme makeover der. Må jo ikke okkupere det lengre enn høyst nødvendig i tilfelle noen av roomiene mine trenger det!
Så dette gruet jeg meg litt til, kan man si.
Men helt uten grunn.

Da jeg flytta inn her, var jeg førstekvinne (kan ikke skrive "førsteMANN i 2014) på plass. Leiligheten er i et stort, hvitt hus på LUND (en veldig koselig bydel her i Kristiansand) med masse KUNSTGRESS utenfor. (Mer om sistnenvte senere.) Og siden jeg er så redd for å være irriterende, valgte jeg rommet lengst vekk fra de to andre og (how convenient!) nærmest badet. Da jeg var godt innstallert, merket jeg fort at dette var et sted jeg ville trives godt.

Men jeg ble ikke lenge alene.

Powerpuffjentene i Villa Kønstgress. Sara, Signe og meg

For på mandag 16. Juni dukket min første roomie opp.
Det var den eminente Sara, og hun kjente jeg ikke fra før. Men det skulle vise seg at vi skulle bli ekstremt godt kjent allerede første dagen, mye fordi hun faktisk vekka meg (!) da hun sto utenfor døra her. Og det er ikke så veldig mange som har fått “gleden” av å oppleve en nyvåkna og rufsete morgenversjonen av Lykke som førsteinntrykk, slik som tilfeldighetene ville ha det denne gangen. Men det var jaggu meg like greit, egentlig. Som kvinne inngår man en slags gjensidig lydløs pakt når man har sett hverandre in natura om morningen. Vi kommenterer ikke hva vi ser, hverken til hverandre eller folk utenom. Det er en del av det hemmelige søsterskapet, og en regel som faktisk holdes hellig.
Så par timer senere var vi perlevenner, mye takket være tanning på vårt eminente kunstgress (heretter omtalt som KØNSTGRESS) i hagen, hvor vi snakket om alt mellom himmel og jord. Og sang disneysanger. Nå blir vi omtalt som parkens “gamle ektepar”, og det stortrives vi med.

Og et par dager etter dette, nærmere bestemt på torsdag 19. Juni skulle roomie nummer 3 – skjønnasen Signe flytte inn. Hun kjente jeg fra før, for vi deler nemlig jobben på dyreavdelingen. Jeg henta henne på togstasjonen, kjørte henne hjem og 2 timer senere, satt vi alle tre rundt kjøkkenbordet og sang gamle 90-tallssanger som om vi ikke hadde gjort noe annet.

At denne kjappe bondingen kan virke litt rar for folk utenfra, skjønte jeg da jeg hadde hentet min fantastiske venninne Hanne på flyplassen et par timer etterpå. (Hun bestemte seg for å ta seg en impulstur til Kristiansand for å være snill med meg som var litt deppa – les forrige innlegg)

For det første som møtte Hanne da hun kom inn døra her i “Villa Kønstgress” (som vi kaller dette “slottet” vårt), var nemlig en headbangende Sara og hoppende Signe som rocka løs til “Killing in the name of” av Rage Against The Machine. Og etter det måtte hun tåle masse latter, mye høylytt snakk på kryss og tvers av rommene i huset og mye tøys sagt på ulike dialekter.
Og selv om hun er ganske vant til at jeg er sånn, kan det kanskje bli litt intenst med 3 sånne som meg på full guffe samtidig.
Så da vi var alene spurte hun meg forsiktig; “Du… hvor lenge har dere 3 kjent hverandre egentlig?” og ansiktsuttrykket hennes da jeg svarte “nja. Sara flytta inn på mandag og Signe kom vel to timer før deg!” gav meg en real latterkule.
For det å bli bestevenner usedvanlig fort, er ganske vanlig i teaterbransjen.
Det å måtte rulle oppå hverandre flere ganger i uken i forbindelse med undervisning gjør noe rart med deg, nemlig.

Dette går vi gjennom sammen. Hver eneste produksjon

Meningen med livet til en kunstner (som vi skuespillere faktisk er!) er å være konstant skapende. Og skal man klare å skape noe sammen (noe teater i bunn og grunn går ut på) må man være trygge på hverandre og stole på hverandre. For jo tryggere man er, jo mer kreativ klarer man å være og kreative mennesker som vil det samme, kan få de mest utrolige ting til å skje.
Dette vet vi teatermennesker, for det er nemlig noe av det viktigste og første vi lærer oss. Og etter hvert som vi får oss mer og mer erfaring (gjerne gjennom kleine leker og øvelser på kurs eller på skolen) lærer vi oss at jo fortere man blir venner med dem man jobber med, jo bedre. Vi blir også veldig vant til å møte nye mennesker for hver nye jobb vi får, og derfor møter vi hverandre med åpenhet, varme og latter umiddelbart, rett og slett fordi vi på en måte allerede vet at vi kommer til å like hverandre, fordi vi vil det samme. Nemlig at prosjektet vi jobber med, skal bli så bra som overhodet mulig. Man kan gjerne si at vi kutter noen hjørner i hele “bli kjent prosessen”, for vi kommer jo til å ende opp med å bli gode venner uansett, hehe. Vi sparer mye tid på den måten ;-)

Men vi vet også at vi alle kommer til å være uenige, krangle, slitne, bli sinte og gå gjennom tøffe ting underveis, men det knytter oss også automatisk nærmere hverandre. For sånn er det nemlig i hver eneste produksjon!
For all del, jeg sier ikke at vi alle går rundt og liker hverandre og er bestevenner hele tiden, for det går jo ikke an – det finnes selvsagt alltid unntak!
Men slik jeg opplever teaterfolk, og da særlig oss som er litt yngre, så er det faktisk sånn det oppleves. Jeg har jobbet konstant siden 2009, og jeg har fremdeles til gode å mistrives i en produksjon eller jobbe med noen jeg ikke har likt.

Fine Sabeltanngjengen på fest hos Villa Kønstgress. Ser vi ikke ut som en gjeng med gamle venner?

I Sabeltanngjengen (eller Sabeltenner 14!) som vi kaller oss, er vi en stor gruppe med unge skuespillere som jobber sammen og allerede fra dag én har dette vært en god gjeng – noen kjenner hverandre fra før, andre var helt ukjente, men vi måtte kaste oss ut i arbeidet umiddelbart og takket være god stemining, flinke folk og godt humør har vi kommet i mål med alt.
Dette ville vi i “Villa Kønstgress” feire litt, så vi inviterte hele gjengen på grillings her på kønstgresset nå på søndag. Det var en stor suksess med både grillmat, gode samtaler og sang og naturligvis DANS, som seg hør og bør på teaterfest. Måtte dette bli den første av mange.

Oi, nå driver de og synger ute i stua her, så nå får jeg runde av så jeg kan gå ut og synge med. Skal bare finne frem alpelua først.

Koz og klemz fra Lykketrollet

"Yes, basically I'm a happy person! And I don't see that there's anything wrong with that".

Som mange av dere sikkert har fått med dere, så har det flommet en såkalt positiv bølge over facebook den siste tiden. “Du er herved utfordrert til å skrive tre positive ting fra livet ditt hver dag i tre dager!”

LØGN OG BEDRAG! LØGN OG BEDRAG!

Og som alle andre “trender” har den også fått hard medfart i media: PØH!
“Bare et påskudd til snikskryt!” “Ingen LIKER vel å trene!?” "Den pizzaen du tok bilde av og påstår at “verdens beste kjæreste” har laget fra bunnen er omtrent like hjemmelaga som tyttebærsyltetøyet på IKEA!" “HAH! Ungene dine ligger ikke stille på sofaen og ser på Barne Tv. De knuste TV’en til naboen og tisser i sengene sine hver natt!”

Kort sagt; “LØGN OG BEDRAG!” roper de sinte nettrollene.

Og kanskje de har litt rett.
Jeg tar meg selv i å nikke bekreftende når jeg leser status opp og status ned med “verdens beste ditt” og “verdens beste datt” i newsfeeden min. Jeg skal også ærlig talt innrømme at enkelte folk stimulerer brekningsrefleksen min med sine perfekte liv – som jeg egentlig er så misunnelig på at jeg nesten kreperer.
ARGH – ingen kan vel ha det SÅ bra absolutt hele tiden?

Men folkens – la oss være ærlige og kalle en spade for en spade.
Vi har ikke facebook for å lese om negative ting eller hendelser, har vi vel?! Er det ikke ille nok å faktisk måtte HØRE på venners klaging over alt mulig om vi så også skulle måtte LESE om det til enhver tid!? I tillegg til å se på alt det fæle som skjer i verden på nyhetene 24/7?

Som Ibsen skrev i “Vildanden” i 1884 – alle mennesker trenger en livsløgn for å komme seg gjennom livet".
Og jeg mener at Facebook og instagram er menneskehetens moderne og kollektive livsløgner. Og det er faktisk HELT toppers!
Facebook og instagram SKAL være regnbuer, interiør, iscenesatte bilder på fjell, sprudlevann i instagramfilter, “se hva jeg har fått til” skryt og ikke minst; HUMOR!

Har du postet et morsomt kattebilde, kjøpt ny leilighet, fått ny jobb, blitt “IN A RELATIONSHIP” eller “gotten engaged to” (som omtrent alle mine facbookvenner på min egen alder har blitt nå i det siste) eller fått et nytt fancypancy profilbilde? Jeg gir deg en tommel opp, selv om jeg ikke har sett deg siden ungdomsskolen for 10 år siden. Jeg er skikkelig raus med tommlene mine. Jeg er en tommeltøs og er stolt av det. Har du satt ny personlig rekord opp Stolzen? Jeg synes du er klin gærn, men jeg gir deg en LIKE likevel. Har bestemoren din 80 årsdag? TOMMEL OPP!
Men har den samme bestemoren dødd og du skriver en fin siste hilsen til henne på facebook, DA vet jeg ikke helt hva jeg skal foreta meg i den virtuelle verden.
Men i den virkelige verden har jeg mest lyst til å gi deg en klem. Selv om jeg ikke har sett deg siden ungdomsskolen for ti år siden.

Jeg blir nemlig ekstremt pinlig berørt når jeg kommer over negative statuser som omhandler personlige saker -som f.eks om frustrasjoner over ekskjærester, familiemedlemmer, sykdom eller politikk/religion. Da blir jeg satt ut og aner ikke om jeg skal trykke LIKE, kommentere eller bare ignorere. For uansett hvordan jeg vrir på det, så føles det kleint. Særlig hvis dette er en av de mange “vennene” jeg egentlig ikke kjenner så godt….. hadde det vært at du tråkka i hundebæsj på gaten eller at du fikk match med en tidligere Paradise Hotell deltaker på Tinder, hadde saken vært en annen. Humoristisk negatitet er gøy. Da kan vi le MED hverandre i stedet for AV hverandre, og det er det beste jeg vet.

Personlig får jeg kritikk for å være altfor positiv ganske ofte. Både in real life og på sosiale medier.
Når det gjelder “in real life” har jeg bare én ting å si:

Tenk hvis jeg hadde hett Lykke og sett sånn ut hele tiden. Det hadde ikke tatt seg ut. Og ja, dette er mammaen til Honey Boo Boo hvis noen lurte

Folkens – jeg heter Lykke. Navnet forplikter.

Men akkurat på de sosiale mediene må jeg ta meg selv litt i forsvar. For tro det eller ei – selv om jeg er over gjennomsnittlig aktiv på facebook og instagram, så tenker jeg faktisk nøye over alt jeg poster, av frykt for å irritere.
Så jeg poster så og si ALDRI mat eller treningsbilder, (for maten min blir sjeldent pen og jeg hater å trene) er relatvit beskjeden med “se-så-pen-jeg-er-fra-denne-vinkelen-og-med-dette-filteret”- selfies og jeg har ikke hatt en “VERDENS BESTE KJÆRESTE”-status siden 2012.
Selv synes jeg egentlig at det meste jeg skriver er diverse jobbting eller humorgreier jeg enten kommer på eller opplever selv. Ofte siterer jeg andre mennesker jeg har rundt meg også – jeg opplever jo tross alt ganske mye rart og morsomt innimellom, både på jobb og privat.

Som Meg Ryan sier i en av mine absolutte yndlingsfilmer(“When Harry met Sally”): “I mean, “Yes, basically I’m a happy person! And I don’t see that there’s anything wrong with that!”

Hvorfor skal jeg få dårlig samvittighet og føle meg dum fordi jeg klarer å se det positive i det meste og fordi jeg det er slik jeg har lyst til å fremstå for folk? Gjør det meg til et mindre ærlig menneske fordi jeg ikke er så fan av å broadcaste den delen av meg til alle og enhver? Både via moderne teknologi og ute i den store verden?

Altså for all del – jeg kan bli rasende, lei meg, skuffa, urimelig og generellt sett ganske vanskelig å forholde seg til, men jeg gjør mitt beste for å ikke plage andre med det, (tro det eller ei, dere som kjenner meg godt, haaha!) Og hvertfall ikke på sosiale medier – det er virkelig ikke arenaen for slikt.

Men nå er trenden å “utfordre” hverandre til å skrive “3 NEGATIVE TING i hverdagslivet mitt” – som en motpol til alt dette positive vi tross alt ikke har godt av.
Og jeg er ikke redd for en utfordring, selv om jeg lot være å hoppe i sjøen sammen med alle andre i april. Jeg donerte heller 300,- til Dyrebeskyttelsen uten å lage noe fuss ut av det. Bikini er nemlig ikke helt min greie.
Så hvis det er negativitet og ærlighet dere vil ha, kjære nettroll, så skal jeg jaggu meg gi dere noe å godte dere over. For akkurat nå, så har jeg det ikke så bra. Selv om jeg er så heldig at jeg jobber i Dyreparken.

So here it goes – 3 negative ting i mitt hverdagsliv i skrivende stund.

Mitt nåværende profilbilde tatt av proffe fotografer hos Studi1Fotografene i fjor. #Retusjering

1. Jeg ble dumpa i går. PR SMS. #Barneskole.
Jeg så ikke helt den komme og føler meg derfor nå stygg, feit, dust, klein, flau, dum – ja, generellt sett totalt ubrukelig. Jeg kommer til å dø alene, og er nå hellig overbevist om at det må være noe alvorlig i veien med meg siden jeg ikke har vært i et forhold på snart to år fordi ingen liker meg lenge nok til å ville oppdatere facebookstatusen sin sammen med meg
. Men jeg har bytta profilbilde på facebook til det som er i headeren min, det har nemlig over 250 LIKES og mange kommentarer om at jeg er pen, så det får meg til å føle meg litt bedre.

2. Eller vent litt – egentlig ikke. For jeg ser jo tross alt ikke sånn ut på ordentlig.
I tillegg kom jeg på at han sa at han likte meg så godt i den gule kjolen en gang og det gjorde meg litt lettere kvalmen nå. Off.

3. Øyevippene mine er totalfucka. Jeg har nemlig (som den jålebukken jeg er) vært avhengig av sånne lashextentions den siste tiden. Men nå har jeg blitt heftig allergisk mot limet man bruker på slikt, og kan derfor ikke ha dem mer. Derfor må mine egne gro ut igjen og det får meg til å se veldig rar ut. Men igjen, som den overfladiske kjerringen jeg er, så bruker jeg sånne pålimte punktvipper her og der for at jeg ikke skal se ut som en ribba høne. Det tar veldig lang tid å klistre dem på og jeg er hele tiden redd for at de skal falle av eller sprike i motsatt retning sånn at jeg ser helt snål ut.

Sånn. Var dette ærlig nok for dere og var det egentlig særlig hyggelig å lese?

For å modernisere Ibsen litt:
“Tar du facebook og instagramfilteret fra dagens gjennomsnittsmenneske, tar du også fra ham livsløgnen med det samme”.

AMEN.

PS. Hvis noen har lyst på en todagers billett til PALMESUS her i Kristiansand 4-5 juli må dere bare hyle ut, for jeg kommer ikke til å bruke billetten min likevel.

En kompis sendte meg dette. Fikk meg til å føle meg SÅ mye bedre

SMIL TIL DERE!

Teater

Følges av 10 medlemmer.

Hei! Jeg heter Lykke Kristine Moen befinner meg et sted i tjueåra. I denne bloggen skal jeg skrive litt om hvordan det er å være ung og (forhåpentligvis) lovende skuespiller i vårt langstrakte land med hovedfokus på frilanstilværelsen i Norges beste by; BERGEN. Alle som følger meg skal få en klem og en bolle. Og masse god karma. Fred, kunst og kjærleik!

Klem fra Lykke Mer om sonen

Origo Teater er en sone på Origo. Les mer
Annonse